Stavern

Stavern har trolig vært havn og ankerplass siden oldtiden. Navnet er funnet i den norrøne formen «Staferni» i skriftlige kilder fra 1100-tallet. «Staferni» kommer av stafr, det vil si «stav», og erni som har usikker betydning. Fra 1200-tallet ble Stavern beskrevet som et fiskersted med god havn. Senere fikk stedet losstasjon og utviklet handel og stor skipstrafikk. Stedet fikk ytterligere betydning da Ulrik Fredrik Gyldenløve bygde befestningene på Citadelløya på 1600-tallet og flåtestasjonen og galeiverftet for marinen ble flyttet fra Lagmannsholmen i Kristiansand til Stavern omkring 1758.

Kunden har i dette tilfellet valgt en flott rørbrygge i Azobe treverk. Azobe er et tropisk, afrikansk treslag som er svært mye brukt ved bygging av kaier/havner, som jernbanesviller og offentlige park-anlegg. Holdbarheten og hardheten er ekstremt god. Prisnivået er høyere enn annen trelast, men Azobe er så mye sterkere og har så lang varighet at det likevel er konkurransedyktig. Når tunge ting skal lagres ute eller det skal bygges noe som skal stå lenge uten behov for kontinuerlig vedlikehold, så er Azobe en av få typer materiale som er sterkt nok og varig nok til å holde i mange år.

Både det gamle stedsnavnet og dagens navn er Stavern, men fra 1799 til 1930 hadde hele området samme navn som orlogsstasjonen, nemlig Fredriksvern. Stavern var for øvrig det siste stedet i Norge som fikk status som kjøpstad. Det skjedde i 1943 og ble bekreftet av Kongen i statsråd etter krigen. Stavern mistet sin bystatus etter at storkommunen Larvik ble dannet av de tidligere kommunene Hedrum, Tjølling, Brunlanes, Larvik by og Stavern, men tok denne igjen etter initiativ av Hallstein Bast ved at sognepresten leste opp en erklæring forfattet av Bast på Stavern torg i 1996: «Stavern fungerer som en by, oppfattes som en by og skal fra nå av også betegnes som en by.»